Realisme og naturalisme

Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk.

Realismen som en kunsthistorisk periode vokste frem på midten av 1800-tallet. I kunsthistorien regnes den fra ca. 1850–1870. Den beskrives som en motreaksjon til romantikken, hvor mennesket og samfunnet ble presentert på en urealistisk (romantisk) måte.

I 1840-årene begynte den industrielle revolusjonen å slå fart i Norge. Den førte med seg mange forandringer, som for eksempel endringer i næringslivet, folkevandring til Amerika, voksende industri, og nye sosiale grupper. De nye sosiale gruppene krevde sine rettigheter, og mange flere mennesker enn før ble engasjert i politiske debatter. Det var ikke lenger en liten elite som diskuterte samfunnsspørsmål, debatten var åpen for alle som fulgte med. Politiske og litterære meninger kunne brytes, og skjønnlitteraturen ble for mange forfattere en måte å spre sitt budskap på.

Frem mot 1870-årene kom derfor også det moderne gjennombruddet innen litteraturen for fullt. Det var stort sett forandringene i samfunnet som var avgjørende for at realismen overtok, men det var også enkeltpersoner som påvirket det som skjedde.

Mer enn noen annen var det dansken Georg Brandes (1842–1927) som påvirket det som skjedde, som betegnet perioden som «det moderne gjennombrudd». Han hadde stor tro på utviklingslæren og positivismen. Brandes angrep alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning, særlig statskirken og universitetet. Romantikkens virkelighetsfjerne dikting var han også svært kritisk til, hans mål var en dikting som var realistisk, virkelighetsnær, og som kunne forbedre samfunnet.

Nye teorier som Charles Darwins verk Artenes opprinnelse stred også mot romantikkens konservative syn på mennesket. I tillegg førte også de store omveltningene i samfunnet til at mange forfattere gikk over til realistisk skriving. Den store innflyttingen til byene førte til urbanisering, og som resultat av det økte fattigdommen, slumkvarterer vokste frem, og det ble stadig flere sosiale problemer. Dette førte til en voksende avstand mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Et av realismens kjennetegn er valget av emne. Forfatterne skrev om problemer som fantes rundt dem, og prøvde å sette problemene under debatt. Vanlige temaer var fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke og tvangsekteskap. Nå ble også enkeltmenneskets skjebne fortalt, og de ble fremstilt som mennesker med sjel, tanker og personlighet, og ikke lenger som stereotypiske rollefigurer. Malerne ble ikke lenger redde for å skildre tabuer, som for eksempel nakenhet og sex. Realismen i Norge ble stort sett preget av de «fire store»: Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie, men da kanskje spesielt de to sistnevnte.

I billedkunsten regnes Gustave Courbet, Jean-François Millet og norske Christian Krohg som fremstående realister.

Millet: Angelus

Millet: Brødbaker

Courbet:Steinhuggerne

Courbet: Jente med hvite hoser

Naturalisme er en betegnelse på kunstretning på sent 1800-tall som gjengir motivet naturlig, uten hensyn til ulike konvensjoner, friluftsmaleri er en retning innen naturalismen. Naturalisme benyttes også for alle forsøk på naturlig eller realistisk gjengivelse av motivene helt fra antikken.

Naturalisme er også definert som en retning innen realisme. Innen bildende kunst går naturalismen ut på å fremstille vanlige mennesker i vanlige situasjoner, som oftest utenfor urbane strøk. Naturalistiske malerier fremstiller gjerne bønder i arbeid, kvinner som vever og syr og begravelsesfølger.

I Christian Kroghs roman om sypiken Albertine (1884), der han viser sypikenes uavbrutte skjebne med prostitusjon og fattigdom. Var du født fattig ville du forbli fattig resten av livet.

Naturalistiske diktere var opptatt av å fremstille skyggesidene i samfunnet. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø. Den determinismen som gjennomsyrer Amalie Skrams verk Hellemyrsfolket, er typisk.

Dette fikk også konsekvenser for hvordan et maleri ble komponert. Naturalistene fant det formålstjenlig å gå rett på sak, In medias res, noe Krohgs bilde ”På lo baug” vitner om.

Christian Krohg (født 13. august 1852 i Vestre Aker, død 16. oktober 1925 i Oslo) var en norsk maler, forfatter og journalist. Krohg var sentral i norsk kunst- og kulturliv i nærmere 50 år. Han fikk stor innflytelse både som maler, skribent og via de posisjoner han inntok i kunstlivet forøvrig. Sitt kunstneriske gjennombrudd hadde han i begynnelsen av 1880-årene med motiver fra Skagen. Han var en av lederskikkelsene i Kristiania-bohemen, og en forkjemper for sosiale reformer i samfunnet og for kunstens frihet. Særlig kjent er hans motiver «Syk pike» (1881), «Albertine i politilegens venteværelse» (1885-87) og «Kampen for tilværelsen» (1889).

Oda

Ebbe

Sovende mor

På lo baug

Politilegens venteværelse

Kampen for tilværelsen

Selv om Christian Krohg ruvet langt over andre i sin samtid, var det en rik tid for malerkunsten generelt, og mange andre gjorde seg bemerket, både gjennom sin egen dyktighet, og gjennom den måten de ga farge til nasjonen på.

Harriet Backer