Romantikken

IC Dahl: Birk i storm

Romantikken kom til å bli den perioden da Norge for første gang gjorde seg gjeldende i malekunsten, og på et europeisk nivå.

De romantiske frihetstankene passet godt til de gryende løsrivningstankene fra unionene som våknet i Norge. Den dyrkinga av naturen som kom i kjølvannet av de franske filosofene, og spesielt Rousseaus markering av følelsen foran fornuften, og at naturen skal ha en avgjørende plass i menneskets liv, og i vår kultur, var også et element som passet særdeles godt inn. Hvem hadde vel mer urørt og majestetisk natur enn vi. Dette trigget selvfølelsen og troen på seg selv hos nordmenn. Og når mann i bonden kunne finne denne rene, selvstendige urkraften man søkte, var det bare å øse av et rikt forråd.
Historiefaget kom i fokus, med spesiell vekt på norsk oldtid, vikingtid og middelalder, likedan studier i de norrøne skrifter og balladene. Innsamling av folkedikting kom i gang, og nasjonens helt var bonden, den selvstendige bonden, som hadde stått rakrygget gjennom unionstid, og som tok plass da nasjonen trengte en grunnlov, i 1814.
Norske malere utdannet seg, og reiste til Düsseldorf, Dresden og andre tyske byer, og det var da også i Tyskland og Norden at denne stilen fikk utfolde seg rikest. I Frankrike sto fortsatt Klassisismen sterkt. Også i England sto landskapsmaleriet sterkt. Vår fremste, store maler, J.C. Dahl studerte under den store tyske romantikeren, Caspar David Friedrich.
Her legger jeg vekt på vår store maler, og faktisk den første: J. C. Dahl fra Bergen. Alle senere malere i Norge står i takknemmelighetsgjeld til ham!


I.C. Dahl (Johan Christian Clausen Dahl, eller J.C. Dahl) (født 24. februar 1788 i Bergen, død 14. oktober 1857 i Dresden) var en norsk maler. Han regnes som den første norske billedkunstneren som var på et europeisk nivå innen malerkunsten, og som en av grunnleggerne av den nasjonalromantiske kunsten som oppstod i begynnelsen av 1800-tallet.

Av en engelsk kunstkritiker får han følgende omtale:

"Although Dahl spent much of his life outside of Norway, his love for his country is clear in the motifs he chose for his paintings and in his extraordinary efforts on behalf of Norwegian culture generally. Indeed, if one sets aside his own monumental artistic creations, his other activities on behalf of art, history, and culture would still have guaranteed him a place at the very heart of the artistic and cultural history of Norway. He was, for example, a key figure in the founding of the Norwegian National Gallery and of several other major art institutions in Norway, as well as in the preservation of Norwegian stave churches and the restoration of the Nidaros Cathedral in Trondheim and Håkonshallen in Bergen."

Her kan nevnes at han også berget Fortun stavkirke, og fikk flyttet den til Fantoft ved Bergen. En nordmann av et langt simplere kaliber, sørget imidlertid for at kirka ble flammenes rov, Varg Vikernes, "Greven"!

Maridalen

Lyderhorn

Forlis på norskekysten

Stalheim

Et land som kunne fremvise så stor grad av natur og vitalitet, ble selvsagt
sett opp til. Her var det ingen bleke, tilgjorte fakter. Landets sunnhet,
mot bylivets tristhet!

På Hardangerfjorden

Muehle im Liebethaler Grund

Thomas Fearnley

En annen stor maler, som i sin tur var elev av Dahl, var Thomas Fearnley.
Thomas Fearnley (født i 27. desember 1802 i Frederikshald, død 16. januar 1842 i München) var en norsk maler og elev av den norske nasjonalromantikkens far I.C. Dahl. Fearnley bidro selv i vesentlig grad til nasjonalromantikken i norsk malerkunst.

Labrofossen

Lindebjerken

Etterhvert ble det mer variasjon i de norske landskapsmaleriene. Skogtrakter og høyfjellsvidder, solgull på furustammer og glitter i bjørk, blå himmel med hvite skyer, solrøyk over fossen, og dramatiske, svartblå skyer over stormfull fjord. Dette var kunstnernes opplevelser av norsk natur. En typisk representant for dette natursynet var Hans Gude (1825-1903). Han kalles nasjonalromantikkens idylliker.

Adolph Tidemand (1814-1876) var den maleren som oppdaget norsk folkeliv som motiv. Dette henger sammen med litteraturens og musikkens gjenoppdagelse av bondekulturen. Hans malerier viser likevel et nokså romantisk bilde av folkelivet; idyllisk søndagsfred, fest, sorg og åndelig opprør. Fattigdommen og hverdagsslitet var ikke et aktuelt tema. Dette er typisk for romantikken. Det mest berømte maleriet er Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Gude.

Brudeferden. Sammen med Hans Gude

Tiedemann: Haugianere

Juleskikk

Hans Gude: Fjellparti