Men romantikken var ikke død !!!

Ny-romantikken!

Når pendelen svingte mot en mer romantisk retning på 1890-tallet i Norge, var det en annen form for romantikk enn den som dominerte fra 1850 til 1870.

Noe av inspirasjonen ble hentet utenfra, som den fransk/belgiske symbolismen eller også fauvismen og for arkitekturens del fra den engelske Arts and Crafts Movement. Så ser vi at den store kunstneriske utfoldelse, spesielt i Frankrike, impresjonismen, ikke får samme betydning her heime, og det skal gå mange år før vi kan framvise et norsk impresjonistisk maleri.

Likevel er det ingen tvil om at 1890-tallets malere benytter seg av samme fargeforståelse, men uten impresjonismens karakteristiske flekk - strøk.

I kunsthistorisk sammenheng kaller vi retninga Ny - romantikk, og den må nærmest karakteriseres som et norsk fenomen.

Romantikken får nytt liv av psykologien, som hos Hamsuns Pan-skikkelse, og flere kunstnere formidler forestillinger om en guddommelig natur, et panteistisk livssyn, og der landskapet blir en viktig formidler av denne guddommen. Menneskets møte med naturen lokker fra mystikken, for naturen har en sjel.

Mange av de malerne som tidligere hadde gjort seg gjeldende som for eksempel realister, utfolder seg like naturlig som ny – romantikere. Her kan nevnes Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer og Kitty Kielland. Også Edvard Munch kan karakteriseres som Ny-romantiker, i en periode.



For tydelighetens skyld presenterer jeg de som står frem som ny – romantikere, mer enn noe annet.



Christian Skredsvig

Seljefløyten

Theodor Kittelsen

Skogtroll

Ekko

Nøkken

Fra Tiril Tove

Halfdan Egedius

Etter fest

Harald Sohlberg

Blomstereng nordpå

Vinternatt i Rondane

Nikolai Astrup

Nattlys, rabarbra, gås og hegg

Vårlys og Seljekall

(Edvard Munch)

Mann og kone (sml. med Millets: Angulus!)

Inger på stranden