Håvard Vikhagen

Håvard Vikhagen 

(født 8. juni 1952) er en norsk maler fra Hjørungavåg, bosatt i Oslo.
For meg vil han likevel alltid være Trondheims-gutt, da han bodde i Trondheim i mange år, og vi gikk i samme klasse ved Ringve Gymnas. Dialekten er også trøndersk, så det holder!

Wikipedia skriver: ”Han har blitt karakterisert som en «neoekspressiv» maler.
Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1973–1975) og Statens kunstakademi(1975–1983). Han debuterte på UKS Vårutstilling 1981, deltok første gang på Høstutstillingen i 1984, deltok på «7 grafikere fra Akademiet» i Soon Galleri 1983, og hadde sin første separatutstilling iGalleri K, Oslo i 1987.

"Vikhagens malerier balanserer mellom det abstrakte og figurative gjennom lag på lag med maling og materialer som sand, hår og rusk. De tre maleriene med tittelen "Kropper, personer, skikkelser" på Høvikodden symboliserer nettopp dette. Mot en kald lilla bakgrunn bukter noen merkelige mørke former seg. Skikkelser eller kropper? Uansett er de uformelige personene i oppløsning. Biter av noe som kan minne om fragmentariske fiberrester fra arkeologiske tekstilfunn bekler deler av figurene i forvridde positurer.""


Mette Torstensen, 2004”

Kolbein Falkeid (1933)

er ein av våre mest folkekjære diktarar. Han er fødd og busett i Haugesund, og gav ut si fyrste diktsamling i 1962. Etterkvart har det blitt heile 30 bøker med lyrikk.

Etter diktsamlinga «En annen sol» (1989), som han skreiv for dottera som tok sitt eige liv, var han sikker på at han aldri kom til å skriva igjen. Samlinga fekk strålande kritikkar, og vert sett på som det verkelege gjennombrotet for Falkeid. Diktsamlinga kom i seks opplag.

–        Den samlinga skreiv eg for dottera mi Helga. Den skulle vera ein bauta for henne. Samlinga var mi form for krisepsykiatri, seier han.

–        Falkeid seier sjølv at han skriv annleis etter at dottera døydde.

–        Eg er ikkje så dagklar lenger.Tidlegare skreiv eg mykje om det jamne liv, om sjøfolk og reiser til sjøs. Men etter 1987-88 har eg fått eit dunklare og meir hermetisk språk.

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.

Et rom står avlåst i kroppen min.

Alle tingene dine fins der og avtrykkene

av det korte livet ditt, flyktige

som skygger på snøen i måneskinnet.

Nøkkelen har jeg og går inn

med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt

og taler uten ord med tomheten,

en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg

også fordi du var likest meg. Uten deg

går jeg alene med vranglynnet mitt.

Alt som var fint i meg og nå falmer

bar du som en tidlig sommerdag, et flott

langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine

langt vest i deg kunne hope seg opp.

Av og til

kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd

og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest

hang dagene våre som enige

søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.

Hverken vær eller dager løper mer.

Og tomheten svarer aldri.

(En annen sol, 1989)

Nordahl Grieg.




Vi får bære over med at forholdet mellom kjønnene var en helt annen da Nordahl Grieg levde, og for oss i dag kan det derfor virke veldig mandig med hans betoning av "menn" i diktet "De beste". Uansett er han en underlig og spennende fugl i norsk kultur, med bakgrunn fra Den spanske borgerkrig, utflukter til Sovjet og Kina, forlovelsen og giftermålet med den vakre skuespilleren Gerd Egede Nissen og frivillig mannskap i forbindelse med Gulltransporten. Da han, som erklært kommunist, likevel skrev en hyllest til Kong Haakon da han sto under bombene i Molde, rørte han mange. Og for ettertiden vil han alltid stå som den store krigslyrikeren. Han døde alt for tidlig, vel 40 år gammel, da flyet han satt i ble skutt ned nær Berlin.

Mye har vært sagt, og mye blir fortsatt sagt om Nordahl Grieg, både som forfatter og som menneske, men han skapte seg for alltid en stor plass i kystfolkets hjerter. I ham så de en dikter som "gikk inn i sin tid", og som var villig til å dele vanlige menneskers kår.

Aktualiteten av et dikt kommer når vi setter det inn i en annen tid, og en annen situasjon. Grieg kunne neppe se annen krig enn de som ble kjempet med våpen, men det finnes andre kriger, også i vår tid, og i livet til den enkelte. (Derfor koblingen mellom diktet og Janis Joplin.)

DE BESTE

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

Neste perle!!!

Lars Tiller


Lars Johan Tiller (født 28. februar 1924 i Trondheim, død samme sted 23. november 1994) var en norsk maler, tegner og grafiker. Han var mest kjent for sine abstrakte malerier, i et geometrisk formspråk som han utviklet og foredlet gjennom 1950- og 1960-tallet. Han var en av kunstnerne i Gruppe 5.

Inger Solveig Sitter

Inger Solveig Sitter (født 18. oktober 1929 i Trondheim) er en norsk grafiker og maler. Hun er en av Norges mest kjente og sentrale, nålevende kunstnere.
Hun er oppvokst i Antwerpen, hvor familien bodde da hennes far var styrmann i Nordenfjeldske Dampskipsselskap. Familien flyttet tilbake til Norge i 1939, og da hun var 15 år gammel, begynte hun i 1945 på Statens Kunstakademi i Oslo. Der var hun elev av Per Krohg, Axel Revold og Jean Heiberg. Året etter flyttet familien tilbake til Antwerpen, og da fortsatte hun på Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen fra 1946-1950. I 1948 var hun elev ved Andres Lhotes malerskole i Paris. Hun deltok på Høstutstillingen første gang i 1948. Hun var elev av Stanley William Hayter, Atelier 17 i Paris 1954-55 og 1956-57.
I en tiårsperiode var hun gift med kunstneren Carl Nesjar, som hun møtte i 1953. De fikk en datter i 1958. I store deler av sitt liv har hun vært bosatt i utlandet. Hun har hatt et hus i landsbyen Villa Faraldi i Nord-Italia og bor nå i den gamle bydelen i Antibes i Sør-Frankrike, fem minutters gange fra Picassomuseet.

Trondheim har mange store kunstnere, men kremmerne (butikkmilliardærene) og politikerne i byen har ikke sørget for at de har kommet fram på en ordentlig måte.

Trondheim har mange store kunstnere, men kremmerne (butikkmilliardærene)  og politikerne i byen har ikke sørget for at de har kommet fram på en ordentlig måte. Håkon Bleken og Inger Sitter er f.eks. forvist til "Gråmølna" på Nedre Elvehavn!!! Dersom man vil se kunst i Bergen, har man alt som hjertet begjærer midt i sentrum, rundt Lille Lungegårdsvann! Her har de rike mesenene i byen spyttet i så det monner. Mange trodde at  gamle, ærverdige  EC Dahls stiftelse kunne egne seg som galleri, men den gang ei! Fylkesmannen måtte ha et anstendig kontorbygg må vite! Kanskje kremmere er grådigere enn skipsredere? En av de som blir behandlet så sparsommelig, er altså Håkon Bleken. En spill levende fargeklatt den dag i dag.

Håkon Ingvald Bleken (født 9. januar 1929 i Trondheim) er en norsk maler.
Bleken er utdannet fra Statens Kunstakademi (1949–53), der han studerte under professor Jean Heiberg. I 1950 deltok han i radér-klassen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Chrix Dahl.
Bleken arbeidet fra 1960 til 1972 som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH.

MARIE TAKVAM

Marie Ragnhild Takvam, født Skylstad, (født 6. desember 1926 på Skylstad, død 28. januar 2008 i Lier) var en norsk forfatter og skuespiller.

Takvam vokste opp i Hjørundfjord i Ørsta. Hun studerte psykologi ved Universitetet i Oslo, uten å avlegge eksamen. 25 år gammel debuterte hun med diktsamlingen Dåp under sju stjerner. Hennes forfatterskap omfatter en rekke diktsamlinger, to romaner, drama og en barnebok. Hun mottok en lang rekke priser for sitt virke.

Etter at hun flyttet til Oslo for å studere ble Takvam boende i byen i mange år. I hennes omgamgskrets var Aslaug Vaa, Inger Hagerup, Halldis Moren og Tarjei Vesaas.

 Ein av dei kalde, klåre dagane

Ein av dei kalde, klåre dagane

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.

Sjå denne venstre!

Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.

Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand

ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.

Den høgre handa klamrar seg til eit glas

fylt av sterk vin.

Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.

Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.

Arild Nyquist (født 6. mars 1937 i Oslo, død 21. desember 2004 i Asker) var en norskforfatter, musiker, billedkunstner og sceneartist.




FINT MED

- høsten, den kommer

når den skal. Helt til

å stole på, høsten – holder

avtaler som en gammel

trikk. Forresten, ikke så med

meg – jeg er nok mer

usikker: plutselig en dag faller

jeg. Og det blir stille på

jorden. Stille som når Arild

forlater den. Det blir

stille det.

Hartvig Kiran

Hartvig Kiran, kringkastingsmann, gjendikter, visevenn og lyriker. I 40 år var stemma hans å høre i NRK, i reportasjer og lyrikkprogram. Han gjendikta Shakespeare, Brecht og musikaler for Det Norske Teatret.

Hartvig Kiran var fødd i Ålesund 3. november 1911 og døydde i Oslo 15. august 1978. Han tok latinartium i Ålesund i 1931 og vart cand.philol. med norsk hovudfag ved Universitetet i Oslo i 1937. Emnet for hovudoppgåva var bakgrunnen for Ivar Aasens dikting.



Han vart hallomann i NRK frå 1938, var programsekretær for NRKs kontor i BBC i London 1941–45 og redaksjonssekretær i NRK frå 1946. I 1958 vart han leiar for opplysingsavdelinga i NRK.



Kiran var veldig opptatt av at diktet skulle bli allemannseie, og hevdet at interessen for kultur var rikelig fordelt mellom fant og fut. Hartvig ville at ordet poesi skulle bli avmystifisert, og at musikk og lyrikk var for folk flest.

Denne teksten handlar om heimbyen, Ålesund.



Nykleholmen

(Tekst og melodi: Hartvig Kiran)



Brenner dei ikkje brising meir

på Nyklehoilmen som før?

Eg høyrer om bål så mange stader,

men berre på stranda i sør.



Minnest då ingen Nykleholmen

når jonsokskyminga fell,

der vi rodde ut frå gråbergstranda

nord om det bratte fjell?



Skuggen var lang på stranda vår,

og jamt var morgonen sein.

Men kvelden når sola seig i havet,

då var det på oss ho skein.



Og holmen som oftast låg der liten

og grå i sin fattigmannsfjord,

vart glødande gull når jonsoksola

strålande rann i nord.



Der tura vi jonsok natta lang

og heldt oss eit herrens hus

på wienerbrødskalkar frå Harald bakar

og Breidablikks jordbærbrus.



Mektig som Babel ruvde bålet

og skein over sjø og land.

Vi rodd’ ikkje heim før ljose dagen,

endå låg det og brann.



No ligg han der, holmen, grå og gøymd

av barn i rikare kår.

Det svartnar av bår på søre fjorden,

men ikkje på fjorden vår.



Minnest då ingen, ingen lenger

når jonsokskyminga fell

dei fattigbarns gleder på gråbergstranda

nordom det bratte fjell?

Gunnar Bull Gundersen (1929 – 93)



Fra en soldathåndbok



I

Når du får din fiende på kornet

da sikt så godt

at du kan se det banale

bildet av hustru og barn

han har gjemt et sted

i uniformen og

svettet på.



Sikt så godt at

du ser alle ansiktene

på bildet like tydelig

som du ser for deg dem

du selv tror du kjemper for.



Og skyt.



II

Når du skal stikke

din fiende

med bajonett

stikk da gjennom

det fordømte amatør-

fotografiet han har

på brystet av kjæresten.



Da stikker du



gjennom hjertet.

Hans Aleksander Hansen.

Lasaron, uteligger og dikter.

Født i Jevnaker i 1911. Debuterte 53 år gammel med Løsgjengerviser (1964), og satte for første gang ord på erfaringer og opplevelser fra løsgjenger- og alkoholistmiljøer. Boken ble viktig i debatten om løsgjengerloven som ble opphevet i 1970. Hansen gav også ut Det lyriske fattighus. Mitt poesiealbum (1969), Hotell for arbeidsskye. Viser for føa (1975) og Samfunnslære nederst ved bordet(1978). Han bidrog også til plateinnspillingen Balladen om en cellesanger (1974). Hans Aleksander Hansen døde i 1983

Om seg selv sier han:

”En aldrende drukkenbolt er jeg blitt, milliarder av de små, grå hjerneceller drukna i et osean av alkohol. (…) Hjertedøra svinger på hengslene, klenodiet ser jeg og kleinheita – hos meg finnes mest av den siste sorten. Stygt er det, kravlende komplekser, redselen for ikke å strekke til. Fra fangehelvete stråler stjerneprosjektøren inn i mitt svarte Tartaros. Den kostelige skatten skinner ikke: den ligger i slagskyggen til et arbeids- og ettervernshjem – som har låve med kroker høvelige til et hampetau, der jeg kunne dingle med tunga ute… Ofte har jeg i den vonde drømmen dansa i lause lufta til sangen fra den kristelige Kameratklubben: - Kom som du er til din frelser…”

Dette diktet er henta fra ”Samfunnslære nederst ved bordet” Her reflekterer han over de mange statuene (”støttene”) over brave menn i hovedstaden.)

BYBILDE

  

Det fins så mange støtter

i hovedstaden vår.

Med deformerte føtter

ved ”Krogen” Laffen står.

Han bærer ennå gipsen

om både fot og legg.

Men ligner Henrik Ibsen

i både hår og skjegg.

Han spriten i seg tylla,

en torso av en mann.

Foreviget i fylla

av samme mesterhand,

som skapte stjernevrimlen

og jord og vann og stein.

Et under sendt fra himlen

i blod og brusk og bein.

Sakrale verktøy krever

den skulpturelle kunst.

Her er en fyr som lever,

og attpåtil har dunst!

Han står i galleriet

som hovedstaden har.

Taksert av politiet:

en filleproletar.

Aasmund Olavsson Vinje 1818 - 1870

«Han var ikke plaget af denne Frygstsomhed og Blyghed, som ofte er til Besvær for unge Mænd af Bondestanden, naar de komme ud i en videre Kreds; tvertimod optraadte han i Skrift og Tale med en saadan Djærvhed, at det af og til vagte Ængstelse hos hans Venner og Uvilje paa visse andre Steder.” Ivar Aasen

I dette diktet er det derimot den følsomme penna som fører ordet.

 

 

Den dag kjem aldri (Frå ”Storegut”)

av Aasmund Olavsson Vinje

    Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
    for um eg søver, eg um deg drøymer.
    Um nott og dag er du like nær,
    og best eg ser deg når myrkt det er.

    Du leikar kringom meg der eg vankar.
    Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
    Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
    som skuggen gjeng etter soli si.

    Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
    d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
    Eg sprett frå stolen og vil meg té,
    men snart eg sig atter ende ned.

    Når vinden lint uti lauvet ruslar,
    eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
    Når sumt der burte eg ser seg snu,
    eg kvekk og trur det må vera du.

    I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
    d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
    I song og fløyte- og felelåt,
    men endå best i min eigen gråt.

Arnulf Øverland 1889 – 1968



Født i Kristiansund. Oppvokst under fattige kår i Bergen. Ble rammet av tuberkulose, men kom seg gjennom det. Ble kommunist, men forlot dette ståstedet under Stalins utrenskninger. Ble arrester av nazistene, og tilbrakte en del tid på Grini. Markant ateist og riksmålsmann.





EN ROSE ER UTSPRUNGET



Det er en gammel vise

om ung og bitter ve:

En rose er utsprunget

i vinternattens sne!

Den er ditt hjertes glød!

Den skyter opp av sneen,

den trosser natt og død!



Hvorledes kan et hjerte,

til døden overlatt,

utstråle livets varme

i mørke vinternatt?

Hvorledes kan det skje

at kjærlighetens rose

gror opp av nattens sne?

Mitt eget hjerte brenner

i harme og begjær.

Jeg flenger mine hender

i nakent tornekjær.

Jeg søker under sne;

men på de frosne kvister

er ingen blomst å se!



Må ikke gresset blekne

og alle blomster dø

før de kan gi til jorden

det nye livsens frø?

Da vil de gjenoppstå

og atter overvintre

og aldri mer forgå!



Der er en rose sprunget

av mørketidens veld.

Om den har slekter sunget

som aldri så den selv.

Det er en gammel sang

om ung og bitter kvide

hvorav en rose sprang!

Hans Børli 1918 – 1989
Tømmerhogger og lyriker.

Et av sitatene etter ham lyder:
” Menneskene er ennå ikke modne for kommunismen.”

Om seg selv sier han en gang:
”Jeg har fått mer ut av alkoholen enn alkoholen har fått ut av meg!”





MYRULLA PÅ LOMTJENNMYRENE

Skulle jeg, mot formodning.

bli salig

og komme i de saliges boliger

da skal jeg si til erkeengelen:

-Jeg har sett noe

som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme

på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

Hoill kursen gamle Frøya

Hoill stainn,du gamle Frøya som ei fæstneng imot have!
Ka va Trøndelag feruten dæ,og dæm du avla opp?
Som 'n Kanneles å 'n Martin,fintferedla utav kave.
Slit og arbei skoill gi næreng nok fer både sjæl og kropp.
Men æ minnes og den gongen hainn Kanneles og hainn Martin
tjent sæ søkkrik på æitt ænda kast,og læssa båten foill,
før dem drog med tæknbøkern stinn te by'n og ha det arti.
Det va alvor når det krævdes da,og toill når det va toill.


Ref.:
Hoill kursen gamle Frøya!Sætt kjøljarne mot makta!
Bett mæ vænnligst fast te masta om Sirenan søng fer godt!
Vi stampe på med ægna bruk og tru mot kaille fakta.
Nei ein trøng ittj mest aill værdiheit om utkomme e smått.


Og æ huske Ruth og Magda som fôr inn og fekk sæ huspost
åt'n Hornemainn,det va så fint,sjøl rottan gjekk på stas.
Da Magda kom i uløkka,da vart a bære utlåst,
sporlaust bort va hainn frå Singsaker som fôr på nattli spas.
Men sjå Trondhjæm by ha vokse bra på feskera og bona.
Dæm fekk feskarbank og bønders bank og salgslagan og BUL,
før at bonpæng vart te Fokusslott og fesk te Kredittkrona,
snart e heile by'n bestyrt tå sleipe meinn som skatte null.


Ref.


Dæm går på Nordre,business-style,med sånne kaille aua,
og æ ondres, sto ittj dokkan innfer butikkglasan før?
Ka hjølpe det om kroppan skin når sjæla vår har daua?
Nei,det blir ittj folk tå folk som e ferælska i sæ sjøl!
Folk som Martin og Kanneles,tæmmli mang som ailler næmnes,
sællt ittj sjæla si på bellisalg og ga bort stein fer brø,
slik som mang tå dæm som styre no og vil at bøgdin jemnes,
fer når grådiheit blir livssyn,må det bæste aillti dø.


Ref.

Lag

Æ blir så liten når himmeln svartni
og vind får tak.


Eitt hjærte hamri mot føggelberge
når vind får tak.


Mi øy e låg,og når stormvind feie,
vil aillt som levvi søk trøggar leie,
ja søk i lag.


Når live vakni imeillom sprækkan
og vind e spak:


Da flyg æ beinast te Daumainnsnesse
når vind e spak.


Der blir æ storsint,og tærri båra-
Dess meir æ tærri,dess høgar når a;
Ho søki lag.

Slaget på Humlengsværet.

Æ og hainn Johan satt i rorbuvarmen
med Tian-kaillan og eitt lag frå oss,
og planla fæstliheit og øvd opp sjarmen,
vi skoill åt Dyrøya,og dains og sloss.
Vi tok oss dramma,røkt og gjord oss reisklar.
Vi lænsa væl og læng,og spøtta skrå.
Æ rodd me'n Langpess-Jo,ein orntli gokar.
Vi va så fæststæmt da vi sparska frå.


Ref.:
Vi kriga læver utpå Humlengsvære.
Det va på nyåre i nettisju.
Det sto om kvinnfolkkos,det sto om ære,
med klokk og knebelsbart og blankskjærmhuv.


Vi kom åt Dyrøya me goe nærva,
fer vi koinn før ei dam,ja vi ha schtil.
Æ fainn ei go og roinn ei i frå Kverva
med mandelaua og eit sukkersmil.
Det vart ittj slosseng heill den første tia,
men jammen samlas det ein gjæng mot mæ!
Ein illsint bjugneng ga mæ ein i sia!
Hainn va så sjalu at'n røpa sæ.


Ref.:


Æ gjord nån framstøt imot overmakta.
Så vart det svart!Og da va fæsten slutt!
Æ førtes grundi preparert og slakta
te Humlengsvære,uten fæstsalutt!
Og det som værst va ,dæm kom ut te være.
No skoill dæm ta oss,det va klart fer aill.
Vi samla båtlagan,det gjaldt vår ære.
No va det krig,og den va meir einn kaill!

Ref.:


Det gjekk i bølga,men så fekk æ sjå dæm:
nån gamle lævertynna - fy fer stank!
Vi fyllt opp nævvan godt - Og fer eitt våpen!
Æ trur ittj nån ha fått så grundi bank.
Snart flaut det læver over heile skjære,
ein koinn ittj fot sæ om ein prøvd å gå.
Vi satt som seierhærra 'gjæn på være,
sjøl om seierhærra heilst ska stå.


Ref.:

Sangen om Guru Koinna

Det fantes ei triollkjærreng her ut
med rikdom langt over ferstainn.
Ho bodd uti Koinna somti,
men ho ha òg eitt ainna lainn,
som kailltes fer Utfrovære-
eitt rike med åkra som goill,
der kyrn gjekk feite og drækti,
og sauen bar sølvfarga oill.
Ho ha slike fagre døtre,
og beileran kom ette tur
ifrå Fosen og Frøya og Hitra,
men mote sakk før dem gjord kur.


Ref.:
Det e slættes ittj aille som trur det,
men ho levve og verske som før.
Ho sæggle på kveinnstein i mørske
og gaule i stormen,ja hør:
Hu hei,aille mainn som e utpå!
Hu hei,her kjæm Guru på stein'n!
Pass opp,ho har hoinner mainns styrke
og finknuse mainnebein!
Hu hei,legg oinna i stormen
når Guru Koinna e sint:
da kasti a tonn-store steina
og knip soinn den hardaste flint.




På Føggelholmskjære i Halten
e fotfar i berge,tru mæ!
I Horsøyan står det ein pilspiss-
Ja,ho Guru satt spor ætti sæ!
Ho hoillt lag me a Lisbet Nypan,
sammen reiv dem ut lævra tå skrein-
især skjedd slekt på nyttårsaftan,
og da flaut det læver aill vein.
Fer ugagn gjord Guru bestandi,
men om nøkkelhonka fersvainn,
da ba a om nåde på flækken-
Ho gjord væl mot ein rættferdi mainn.


Ref.:
Det e slættes ittj aille som trur det,
men ho levve og verske som før.
Ho sæggle på kveinnstein i mørske
og gaule i stormen,ja hør:
Hu hei,aille mainn som e utpå!
Hu hei,her kjæm Guru på stein'n!
Pass opp,ho har hoinner mainns styrke
og finknusi mainnebein!
Hu hei,legg oinna i stormen
når Guru Koinna e sint:
da kasti a tonn-store steina
og knip soinn den hardaste flint.




Ja,lætt bære sægnan få levva
om Guru,fer sægnan e sainn.
Det e sainnt at Utfrovær flaut opp
fer den som hadd mot og ferstainn.
Det e sainnt at ho sæggla om natta
meillom holma og øya og skjær.
Du kainn hør a om sinne e våkent
og ongt,da e kjærrenga nær!
Hør,Guru-vi ber dæ om vænnskap!
Sjå fesken fersvinn år fer år.
Troill litt mot makta du Guru!
Gi dæm inn,så dæm ein gong ferstår!


Ref.:
Det e slættes ittj aille som trur det,
men ho levve og verske som før.
Ho sæggli på kveinnstein i mørske
og gauli i stormen,ja hør:
Hu hei,aille mainn som e utpå!
Hu hei,her kjem Guru på stein'n!
Pass opp,ho har hoinner mainns styrke
og finknusi mainnebein!
Hu hei,legg oinna i stormen
når Guru Koinna e sint:
da kasti a tonn-store steina
og knip soinn den hardaste flint.

Bånsull

Fesken står i garna.
Føggeln trække sør.
Far din kjæm på svae
med så go ei bør.


Hausten står ve døra,
slæppe varmen ut.
Sovva litje veitja
på så go ei put!


Snille veitja sovva!
Snart så kjæm 'n far.
Mor ska gi bort varme
åt ein vaksin kar.

Vise te trøst

Klå mastra, goe kara!
Lætt oss blister på vind!
Kari græv!-Nei sjå på kråka!
Kast,og løkka ska du finn!


Ref.:
Tvi fer sjøfrua,og kast!
Du e blakk,men lir ittj last.
Fattidommen bli ein vane.
Du e rikar einn du ane.


Sjå veitja bortpå Heia
står på hjæillan te stas!
Hænge fesk som va det bleia.
Ho e fresk som dogga gras.


Ref.:


Ta sprengsats,hopp i halmen!
Ro te kjerska me brur!
Når 'n e to så hæill 'n varmen
sjøl om nordvæsten e sur.


Ref.:


Sætt tæreng ætte næreng!
Sild og vassgraut e bra.
Når du får dæ egen færeng
ska du værra mætt kvar dag.


Ref.:


Ta live fast i hainna!
Så i mevind,høst grin!
Va det steingruinn der du lainna,
ska du slipas te du skin.


Ref.:

Framtida hass far

Når eg står i den andre døra
ser eg far på veg inn
i sekstitalet
med spettet i eine handa
og hesjestaur i den andre.
Sterk kropp,
brun av sol og vind
og med milde
framtidsvoner
i andletet –

Staur vart planta
djupt
kunne ikkje rikkast
av andre,
ikkje av vind
ikkje konjunkturar
ikkje motar.


Surra strengen
over
og stramma til.

Tonane i strengeleiken
over julinatta
bar langt.
Sa at dette var far sin song

Han døydde brått
i sekstiseks,
lykkeleg
uvitande -
Men
tonane skjelv – fjernt
og vart
langs alle
vegar - bak alle dører:

framtid –

Pangea (Superkontinentet "All jord")

Minner om ei øy -
ei boble for tilflukt.
Semibalanus balanoides –
Svabergets rur
lyser kvitt mot stjernene.

Opne munnar ved flo –
Hardt tilknepte ved fjære –
Alltid umælande.
Alltid presis – flo – fjære.

Draumen under skalet – gjeld ikkje deg.
Gjeld skapningens heimland før
bare bein gjorde seg lette over
berg -

Pangea ...

Fødselsdagsgåve

Då eg vart 12 år
fekk eg ein globus
i gåve.

Denne side opp,
sto det på eska.

Beate Olsdatter

Kan ikkje fange dei alle
ikkje i eit manneliv.
Dei fell som snø i mars
mot varm jord
og vert borte,
men nokre dikt
fell i mi hand,
som denne av ei
husmannssjel
som aldri fekk tale.
Oppført i kyrkjeboka
ved utgang og inngang,
ligg i grav som andre flytta inn i,
etterpå.
Omtalt i Folketellinga av 1865
som ”Beata Olsdatter, tjenestepige”.
Ikkje omtalt seinare.
Kom hit syster – fortel!


Men
ikkje sjå deg om
i mine rom

September (- Sonetteform)

Det fins ei tid for såing; ei å sanke.

Ved Mikkelsmess vi fører fram vår grøde,

som takk til han som ga oss denne føde,

eit dagleg brød, vår von, og all vår tanke.



Det fyller oss med undring, ettertanke,

når enga gulnar, skogen brenn og gløde.

Vi ser at fuglar samlar seg til møte,

og unge auge blenker spent og blanke.



Eg blir vinterfast, dei skal vide vanke.

Eg skodar lengselsfylt mot himmelrøde,

mitt vinterhjarte sår ein vemodstanke.



Men enno er det langt før ettertanke,

skal bli eit fag som plager oss til døde.

Haust er inga straff! Eg vil aldri anke!



Les mer: http://dikt9.webnode.no/september/