Hans Aleksander Hansen.

Lasaron, uteligger og dikter.

Født i Jevnaker i 1911. Debuterte 53 år gammel med Løsgjengerviser (1964), og satte for første gang ord på erfaringer og opplevelser fra løsgjenger- og alkoholistmiljøer. Boken ble viktig i debatten om løsgjengerloven som ble opphevet i 1970. Hansen gav også ut Det lyriske fattighus. Mitt poesiealbum (1969), Hotell for arbeidsskye. Viser for føa (1975) og Samfunnslære nederst ved bordet(1978). Han bidrog også til plateinnspillingen Balladen om en cellesanger (1974). Hans Aleksander Hansen døde i 1983

Om seg selv sier han:

”En aldrende drukkenbolt er jeg blitt, milliarder av de små, grå hjerneceller drukna i et osean av alkohol. (…) Hjertedøra svinger på hengslene, klenodiet ser jeg og kleinheita – hos meg finnes mest av den siste sorten. Stygt er det, kravlende komplekser, redselen for ikke å strekke til. Fra fangehelvete stråler stjerneprosjektøren inn i mitt svarte Tartaros. Den kostelige skatten skinner ikke: den ligger i slagskyggen til et arbeids- og ettervernshjem – som har låve med kroker høvelige til et hampetau, der jeg kunne dingle med tunga ute… Ofte har jeg i den vonde drømmen dansa i lause lufta til sangen fra den kristelige Kameratklubben: - Kom som du er til din frelser…”

Dette diktet er henta fra ”Samfunnslære nederst ved bordet” Her reflekterer han over de mange statuene (”støttene”) over brave menn i hovedstaden.)

BYBILDE

  

Det fins så mange støtter

i hovedstaden vår.

Med deformerte føtter

ved ”Krogen” Laffen står.

Han bærer ennå gipsen

om både fot og legg.

Men ligner Henrik Ibsen

i både hår og skjegg.

Han spriten i seg tylla,

en torso av en mann.

Foreviget i fylla

av samme mesterhand,

som skapte stjernevrimlen

og jord og vann og stein.

Et under sendt fra himlen

i blod og brusk og bein.

Sakrale verktøy krever

den skulpturelle kunst.

Her er en fyr som lever,

og attpåtil har dunst!

Han står i galleriet

som hovedstaden har.

Taksert av politiet:

en filleproletar.