Det hende at englan kjæm ned fra skjul,
og held spetakkel i fjæra.
Og over dem segle fullmånen gul,
og sønnavind ruske i fjøra.
Det hende at englan sett bøgda på kant,
med spelloppa, flister og sanga.
Men oftast går dagan stort sett kurant,
og skifte med retta og vranga.
Det hende Vårherre tek regnfrakken på
og lar heile himmeln stå åpen.
Så vasspruten kjem vertikalt og på skrå,
nei ingen ska slepp unna dåpen.
Og skoill det no verra ei gjenstridig sjel,
så kaste’n ei vindrokk mot stakkarn,
så innån kan fot sæ, han dætt me eit vræl,
foill neddukkeng blir det på rakkarn.
Det hende så lite i livet sei dem,
som aller har sansan sin kobla.
Dem sjer itj nå anna enn bisniss og hjem,
og småteng dem har inni bobla.
Men e du litt glatoillåt, manisk og ør,
og sjer litt på skrå imot verden,
da ska det heilt garantert åpen sæ slør,
og du vil hør latter på ferden.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar