”Arven” etter domkirkearkitekt Helge Thiis!
Restaureringsarbeidene av Nidarosdomen har både direkte og indirekte ført til oppsving i Trondheims kunst og kulturliv.
I 1930 ble domkirkearkitekt Olaf Nordhagen avløst av den unge arkitekten Helge Thiis. ( 1897 -1972)
Han var sønn av kunsthistoriker og museumsmann Jens Thiis, og bror av kunsthistorikeren Ragna Thiis Stang, som igjen var gift med kunsthistorikeren Nic. Stang. Han var gift med maleren 1.Greta Thiis. Alle sammen var personer som har vært med på nasjonsbygging innenfor området kunst og kultur.
Med Helge Thiis startet gjenreisingen av vestfronten for fullt, og her ble det behov for dyktige kunstnere.
Blant de fremste kan nevnes to fra hans egen familie, nemlig 2.Tone Thiis Schetne og svigersønnen 3. Kristofer Lerdal.
Men først resten av ”gjengen”:
Datteren 4. Aina Thiis Lerdal (1924)
var gift med Kristofer Lerdal. Selv er hun keramiker. I Store Norske Leksikon er hun omtalt slik:
” Aina Thiis Leirdal, norsk keramiker, datter av Helge Thiis, gift med Kristofer Leirdal. Konstfackskolan i Göteborg 1942–45. Etablerte eget verksted i Trondheim 1947 og tok opp igjen den gamle trønderkeramikk-tradisjonen som hun moderniserte og gav et samtidig preg. Arbeidet i pottemakertradisjonen frem til rundt 1970 da hun ble influert av nye, skulpturale holdninger i keramikken. Representert bl.a. i Nasjonalmuseet/Kunstindustrimuseet i Oslo og kunstindustrimuseet i Trondheim.”
Datter 5. Ragna Thiis er glasskunstner.
Wikipedia:
”Ragna Marina Thiis (født 12. februar 1940 i Trondheim) er en norsk billedkunstner og kunstpedagog.
Ragna Thiis er utdannet ved SHKS 1959–61, ved malerlinjen, med glassmaleri og grafikk; og vedStatens kunstakademis maleravdeling hos Aage Storstein og Alf-Jørgen Aas 1964–67. Hun tok senere utdanning ved Statens lærerhøgskole i forming, Oslo 1980–82, og har fra 1983 lektorkompetanse i forming.
Hun har vært formingslærer ved Trondheim off. døveskole, 1968–69, Brundalen yrkesskole og Elen Ofstads skole, 1983–86, og Gerhard Schønings skole, 1993–94, og i grafisk design ved Merkantilt institutt, 1989–99. Hun var kunstkritiker i Adresseavisen 1970–74, Arbeider-Avisa 1974–76 og i tidsskriftet «Arena» 1978–81. Hun har også arbeidet med rekvisitter og stilhistorie ved Trøndelag teater.
Utsmykninger hun har utført er i første rekke glassmalerier i Vadsø kirke i 1972. Ragna Thiis er innkjøpt bl.a. av Norsk kulturråd, Sør- og Nord-Trøndelag fylker, Statoil og en rekke kunstforeninger. Hennes foreløpig siste utstilling i Trondhjems kunstforening (2005) ble av Adresseavisen beskrevet som «hjemlige betraktninger av Munkholmen, akvareller og kollasjer».”
Tone Thiis Schjetne
(født 19. juli 1928 i Oslo) er en norsk billedhugger, bosatt iTrondheim.
Hun er utdannet fra Kunstskolen i Trondheim (1946–1947) og Statens Kunstakademi(1947–1949). Hun debuterte på Høstutstillingen i 1956 og med separatutstilling i Unge Kunstneres Samfunn samme år.
Hennes skulpturer står over hele landet. De er oftest i bronse og studier som ikke er fullt figurative, men som arbeider i en syntese mellom det figurative og det abstrakte, i spennende samspill mellom volumer. Mest kjent er Go'dagen i Trondheim ogStavanger (1983), også kalt Torgkona (eller bare Kånå i Stavanger). Det var ei kokke i gamle Trondhjem som hilste «Go'dagen» til alle og var modell for hennes mor, malerinnen Greta Thiis.[1] Bronse-statuetten Go'dagen deles ut årlig til Trondheim kommunes kulturpris. Så er det byste av Tarjei Vesaas i Vinje (1986), Klovn og To klovner på Grønland torg Oslo (1992), Jentene i vinden i Narvik, Budeia i Øvre Rendal og figurgruppen Fuglene flyr over ved Grenselandmuseet i Kirkenes.
Thiis-Schjetne har utført Esekiel på Vestfronten på Nidarosdomen, og flere andre arbeider ved Nidarosdomen, hvor hun etter endt utdannelse i 1949, til ut i 1970-årene har laget en rekke små og større skulpturer for Vestfronten. Hun var datter av domkirkearkitekt Helge Thiis som i 1961 tegnet huset hun bygde med mannen Per Schjetne, som var lege i byen og i 1996 var med-redaktør for biografien om Kristofer Leirdal som var gift med Tone's søster Aina Thiis Leirdal. Moren var som sagt malerinnen Greta Thiis. De var fire søstre, også Ragna Thiis ble billedkunstner.
6. Kristofer Leirdal
”(født 15. desember 1915 på gården Indre Leirdal i Aure, død 6. juli 2010 på E. C. Dahls sykehjem i Trondheim) var en norsk billedhugger, bosatt i Trondheim. Han er særlig kjent for sitt virke med skulptur til Nidarosdomen, men han utførte også andre betydelige arbeider rundt om i landet.
Leirdals utgangspunkt var trehåndverket. Hans far hadde snekkerverksted på gården, og laget møbler, tildels med utskjæringer, og annet trearbeide; bl.a. trearbeider i Aure kirke, etter at kirken brant i 1923, etter et lynnedslag. Prekestol og korgitter ble laget på farens verksted, etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord, som hadde vært tilknyttet Nidarosdomen. Kristofer Leirdal vokste opp i dette verkstedet, viste tidlig interesse for treskjæring og skulpturering, og ble en dyktig møbelsnekker. Far og sønn Leirdal var sentrale i å bygge ungdomshuset «Skogvang» på Aure, med utsmykning. Det ble lagt merke til Kristofer Leirdals begavelse, og i tyveårsalderen fikk han et treårig stipend for landsungdom. Det var lege Broch i Aure som visste om stipendet, og ordnet med søknaden. Dermed kom Leirdal inn på SHKS i Oslo 1936, på møbellinjen, hvor frihåndstegning og modellering etterhvert tok all hans interesse. Dette ble innledningen til billedhuggerlinjen på Statens kunstakademi, hvor han begynte i 1938, under professor Wilhelm Rasmussen. Men etter invasjonen i 1940 ble Akademiet stengt. – Leirdal supplerte senere sin utdannelse med arbeide ved Det Kongelige Kunstakademi i København under professor Einar Utzon-Frank 1945–1946 og en seks måneders kombinert studie- og bryllupsreise i Frankrike og Italia 1947 med sin hustru, keramikeren Aina Thiis Leirdal.
I 1941 debuterte Leirdal på Høstutstillingen. Samme år fikk han en ledig stilling som steinhugger vedNidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Der ble det også drevet billedhuggervirksomhet. Her kunne Leirdal studere den gamle skulpturen og dens forhold til arkitekturen. Ved siden av steinhuggingen utførte han modelleringsarbeider for skulptur til Nidarosdomen, og fikk Statens stipend i 1942. Året etter sluttet Leirdal som fast ansatt steinhugger, for trangen til å ha hele dagen til rådighet for egne arbeider ble for stor. I 1944 fikk han spørmål fra Harstad om å lage en statue av musikkløytnant Alfred Evensen, som var død etter tysk fangenskap. Han utførte denne skulpturen på farsgården; i skjul på grunn av tyskernes etterretning. I 1945 ble statuen ferdig, og fikk plass i «Generalparken» i Harstad.
Etter freden i 1945 ventet en rekke oppgaver ved Nidarosdomen for norske billedhuggere; først og fremst i forbindelse med vestfronten. En av de viktigste oppgavene her var utforming av skulpturer for den øverste skulpturetasjen – den vanskelige kongerekken. Hvordan utforme en skulptur slik at den fremtrådte visuelt tilfredsstillende så høyt oppe, med naturlige proporsjoner og uten at det virket som om den «falt» ut av sin langstrakte nisje? Leirdal foreslo en sittende positur, med rank overkropp som ikke lente seg utover, men hvor synsvinkelen nedenfra – som lett kunne ha ledet til at hodene ble oppfattet som små «knappehoder» ble kompensert ved en proporsjonsøkning oppover. Dette illustrerte han ved å modellere en skisse i 1/3 størrelse av kong Josjafat. Han fremla den forTilsynskomitéen, og komitéen fant at skissen hadde så mange verdifulle momenter at han ble anmodet om å komme med et forslag i full størrelse. Det modellerte han i 1946, og skulpturen og dens utformingsprinsipp ble bifalt av Tilsynskomitéen. Hans prinsipp ble fulgt opp av de øvrige billedhuggeres skulpturer her: ved Sivert Donali, Stinius Fredriksen, Odd Hilt, Tone Thiis Schjetne og Knut Skinnarland.
I 1946 ble Leirdal innkjøpt av Nasjonalgalleriet med et hode han hadde hugget i norsk marmor: et portrett av Mona Elisabeth Ryggen, datter av Hannah Ryggen og Hans Ryggen. Samme år var han med på å stifte Kunstskolen i Trondheim. Han deltok dessuten på Nordisk utstilling i Stockholm, og arbeidet med Krigsminnesmerket for Trondheim kommune på Domkirkegården, avduket i 1948. Deretter formet og utførte han monumentet til minne om Titran-ulykken i 1899, avduket i 1949. Deretter fulgte mange år med et rikt virke og modellering av tallrike skulpturer. Først og fremst tilNidarosdomen, men også arbeide med oppdrag for andre norske kirker og institusjoner. Den siste oppgaven for Nidarosdomen var en prosesjonslysestake (påskelysestake) i malt tre (1990).
I Trondheim er hans Johan Falkberget-monument «An-Magritt og Hovistuten» (1967) ved Ilen kirkegodt kjent, ved siden av hans krigsseilermonument: «Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn» (1982, 1. pr. i konkurranse 1979) ved Royal Garden, med det tomme rom for ham som aldri kom hjem; et godt eksempel på Leirdals romlige tenkning og bevisste idégrunnlag. Her kan også nevnes hans minnesmerke over Matthias Conrad Peterson i Ilaparken (1997).
Et av hans første arbeider ved Nidarosdomen er restaureringen av apostelen Johannes, påbegynt i1945. Hans modellering ble fullført i 1979, ble så hugget i stein av Odd Kalvå, og fikk plass i 1983som den siste av vestfrontens skulpturer. På vestfronten er hans relieff i øverste gavl: «Seirende Kristus», modellert i 1956, særlig fremtredende; dessuten også hans bronsestatue «St. Mikael» (1965), modellert mens han lyttet til Bob Dylan. Leirdal bekreftet i 2001 ryktene om at St. Mikaels ansiktsuttrykk var lånt fra Bob Dylan.
Leirdals arbeider utgjør samlet sett et stort opus, og finnes som nevnt rundt om i landet: Steinkjer(1951, relieffer i kleberstein i inngangspartiet til Steinkjer krematorium), Larvik (1955, dekorasjon for fondveggen i Larvik krematorium i samarbeide med keramiker Aina Thiis Leirdal), Bergen (1958), samme år fasadeskulpturen «Seilervenus» på fasaden til Bergenske Dampskibsselskabs administrasjonsbygg; i samme by skulpturer til høyseteveggen i Håkonshallen (1960). Samme år altertavle i Sør-Varanger hovedkirke, Kirkenes. I 1961 Kristus-statue for vestfronten i Bodø domkirkeog «Petter Dass» på samme kirkes sydvegg. I Selbu «Felkar'n» (1991), geita Heidrun på Heidrunplattformen (1995) og bronseskulptur til minne om Terje Skogland (2000) i Hardangervidda natursenter. Minnesmerke over Nils N. Dahl i Melhus er siste offentlige eksempel (2004). De siste årene arbeidet han med byster av foreldrene, som han bearbeidet helt til alderen krevde sitt.
Han underviste ved Kunstskolen i Trondheim til 1952; da sluttet han for å gå over til Institutt for form og farge ved NTH under professor Arne E. Holm. Her underviste han – til 1982 – arkitektstudenter i modellering, senere kalt plastisk form. Han så det som vesentlig at studentene fikk arbeide fritt med det plastiske språks uttrykkselementer, og hadde derfor et åpent sinn for studentenes vilje til eget uttrykk, av og til av mere abstrakt art; noe som gjorde ham til en avholdt lærer som man samtidig lærte mye av i den tredimensjonale formings vanskelige kunst; viktig for arkitektstudenter.
Hans pedagogiske begavelse kom også til uttrykk i en serie NRK-fjernsynsprogrammer på 1990-tallet, hvor han fortalte om og analyserte fremtredende eksempler på middelalderskulptur i Erkebispegården.” Wikipedia.
Kristofer Lerdal og Aina Thiis Lerdal har også to sønner, som har tatt opp den kunstneriske arven!
7. Erlend Leirdal
bor og arbeider i Trondheim. Han har satt sitt preg på en rekke offentlige bygninger med sine utsmykkingsoppdrag. Kunstverk av Leirdal er representert i samlingene til viktige institusjoner og museer i Norge, og han har deltatt på mange utstillinger i inn- og utland.
8. Yngve Zakarias
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar