”GENIENE”

Høyrenessansen er blitt sett på som den største eksplosjonen av kreative genier i kunsthistorien.

Man benytter også begreper som ’universalgeni’, eller renessansemenneske om de ypperste utøverne.

En definisjon av ’universalgeni’ er:

”Universalgeni (fra latin genius universalis), universalist (Homo universalis), generalist, polyhistor (gresk for «megetviter»), polymath(«meget lærd») eller allviter er en lærd person med usedvanlig brede kunnskaper innen de forskjelligste områder innen vitenskapene og ofte også kunstene.”W

Tidsperioden mellom 1450 og 1527 utgjorde en oppblomstring av begavelser på en rekke områder. Dette skyldes i stor grad pave Julius II, som var patron og oppdragsgiver for mange kunstnere på denne tiden. Hovedtyngden for den bevegelsen renessanse var, ble derfor sentrert til Roma, mens malerkunst tidligere hadde sitt sentrum i Firenze.

Også andre store oppdragsgivere som neste pave, Pave Leo X, som for øvrig var født Medici. Mediciene var mektige i Italia. Derfor var også Medici-familien viktige meséner for kunstnerne. Det var ekspansjon på alle områder. Nye sjøveier og handelsveier, vitenskap og innen en ny tro på menneskets egen skaperkraft. Kirken mistet den knugende kraft man opplevde i middelalderen (500 – 1500), der kroppen kun var å betrakte som en bolig for sjelen. Renessansen var, slik navnet sier, en gjenfødelse av antikken, der blant annet studiet av menneskekroppen, kroppens skjønnhet og proporsjoner, igjen blir stuerent. Selv kirken tillater denne formen for studier. De greske forbildene fra antikken, som Myron, ble studert.

Med dette som bakteppe fikk man en oppblomstring av unge begavelser innen kunsten. Malerkunst og skulpturkunst hadde tidligere vært rene håndverk, og håndverkeren var en anonym skikkelse, slik som vi "møter" ham i Nidarosdomen.

Nå blir kunstneren en kjent skikkelse, en kjendis, men enda vil det ta lang tid før kunstnerrollen er skapt. Universalgeniet og renessansemennesket Leonardo da Vinci var både kunstner, matematiker og ingeniør. Han tegnet like gjerne arbeidstegninger til helikoptre som å male, og det var slett ikke sikkert han selv satte malekunsten øverst. Dette går frem av et brev til Lodovico Sforza i Milano, der han ramser opp alle sine fortrinn, og nevner malekunsten, nærmest i en parentes, til slutt.



Mange la grunnen for Leonardo, Sandro Botticelli , Michelangelo og Rafael. De tre som er viktigst, i alle fall med våre øyne, er Giotto, Masaccio og arkitekten Alberti. Mye kunnskap om sentralperspektivet ble skapt og frisket opp med de tre, og uten slike studier hadde Leonardos "Nattverden" eller Rafaels "Skolen i Athen", vært utenkelige. Likedan studier av lys og skygge som skapte skikkelser som tredimensjonale størrelser, slik Michelangelo er en herlig mester i.

Derfor vil disse tre bli presentert med ett verk hver.

Giotto:

Masaccio:

Leon Battista Alberti