Helt siden de spede forsøk på kunst i en fjern oldtid, har kunsten vært en etterligning av den fysiske verden, og alle anstrengelser i form av farger, linjer, overlapping og perspektiv har dreid seg om dette ene: hvordan gjengi virkeligheten?
Ja, enda i middelalderen var denne streben viktig, selv om målet var å gjengi det guddommelige, og menneskets sjel. Dette siste angår graden av naturalisme i uttrykket, og det har alltid skiftet, gjerne med politiske og religiøse strømninger.
Ja, enda i middelalderen var denne streben viktig, selv om målet var å gjengi det guddommelige, og menneskets sjel. Dette siste angår graden av naturalisme i uttrykket, og det har alltid skiftet, gjerne med politiske og religiøse strømninger.
Begrepet abstrakt kunst kjenner vi best fra kubismen av, og knyttes til navn som Picasso, Braque og Klee, men abstraksjonen i kunsten er langt eldre enn det.
De romerske keiserportrettene i marmor eller bronse, kan leses som barometer på den grad av ”demokrati” eller diktatur de ble skapt i. Hadrian ble gjengitt som mannen var, i alle fall ansiktstrekkene.
De romerske keiserportrettene i marmor eller bronse, kan leses som barometer på den grad av ”demokrati” eller diktatur de ble skapt i. Hadrian ble gjengitt som mannen var, i alle fall ansiktstrekkene.
Hva skjedde så siden? Hadde kunstnerne glemt sine kunster? Eller hvorfor gjengis Konstantin i kjempeformat og med unaturlig stirrende øyne?
Romerriket utviklet seg mot diktatur i takt med at det ble større, og dermed mindre håndterlig. Grensene var truet på alle kanter, og veien fra folk flest til keiseren var lang. I en slik situasjon var det best å la folk tro at keiseren var en guddom! Ingen hadde likevel sett ham.
Denne abstraksjonen kjenner vi også fra primitiv kunst, der mennesker og guder gjengis sammen. Gudene er store, og menneskene får størrelsen sin bestemt ut ifra hvilken rang de har i forhold til gudene. Dette kaller man ”verdiperspektiv”. I middelalderen ble denne perspektiviske klassifiseringen helt vanlig, både i kirkekunsten og i den mer profane kunsten.
Vi ser også at den franske maleren og satirikeren Honoré Daumier-benyttet seg av dette perspektivet da han beskrev forholdet mellom folk flest og borgerskapet i si samtid, på begynnelsen av 1800-tallet.
 |
| Honoré Daumier-Gargantua |
Når vi i dag bruker begrepet abstrakt, mener vi ofte noe som er non-figurativt, men det er egentlig to forskjellige ting. Med abstrakt er ikke den ytre virkeligheten som blir gjengitt, gått tapt. Man kan snakke om grader av abstraksjon. Med et non-figurativt uttrykk gjengir man ikke virkeligheten, men man skaper en ny. Det er forskjellen.
Den abstrakte kunst skaper en annen virkelighet enn den virkelige, på mange måter. Ulikhetene er store mellom Symbolister som Carlos Schwabe, eller Avant-Gardister som Marc Chagall, og ikke minst surrealismen til Salvador Dalí og Magritte. Magritte proklamerte at ”Dette er ingen pipe” på et bilde, av en pipe. Han hadde selvsagt rett. En virkelig pipe kan man holde, og røke.
 |
| Marc Chagall |
 |
| Magritte |
 |
| Magritte |
 |
| Dahli |
Men et virkelig brudd med virkeligheten får vi når kunstneren påstår: "Jeg trenger ikke virkeligheten, jeg lager mitt eget univers", slik Piet Mondrian gjør. Bildene har heller ingen tittel. Dette heter Composition II in Red, Blue, and Yellow!
 |
Utsagnet sier også noe mer om at en ny generasjon utfordrer vår verden. Hva er virkelig? Er vår drømmeverden virkelig? Er helvetet virkelig? Fotografiet kunne gjengi virkeligheten bedre enn maleriet, men "foto kan ikke brukes i himmel og helvete", skal Edvard Munch ha uttalt.
Det vi vet er at kunsten utviklet seg i en helt annen retning enn det man hadde sett gjennom flere hundre år tidligere.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar