Etter hvert som pengehushold ble det gjengse økonomiske grunnlag, var det pengenes gullverdi som lå til grunnen. Men i løpet av de siste 150 årene vet vi at denne pengeverdien ikke lenger ligger fast, og etter den tiden gjelder loven om tilbud og etterspørsel.
Hva gjør dette med kunsten? Hvorfor er Picasso verdifull? Er det den tekniske utførelsen, ferdigheten? Nei, Rembrandt var jo mye bedre. Hva er det som gjør at verdien på et papir går i været bare Picasso setter navnet sitt på det?
Tarjei Vesaas sa det veldig enkelt: ”Det gjeld å få ein ide!”
Det er ideen som skaper kunsten, og ideen skal helst være ny. Picasso studerte barnetegning og primitiv kunst, og på grunnlag av det forenklet han uttrykket. Det var en ny ide, det var nytt!
Munch malte bilder fra sitt indre, det ekspressive. Det var en ny ide!
På den måten blir det til at kunstnerne jakter på det genuine, det nye, og det håndverksmessige maleriet får mindre og mindre betydning. Action Painting, slik Jackson Pollock bedrev maling, fordret ikke mye håndverksmessig talent. Malingen ble kastet og tømt på duken, som lå utover gulvet. Her er det en ny, mer aggressiv form for ekspresjonisme, der selve skapelsesprosessen er viktigere enn produktet.
Ut fra dette gikk det igjen tråder til andre kunstformer. som for eksempel Konseptkunst eller konseptualisme. Dadaister, som Marcel Duchamp. Duchamps brukte det man kalte readymades, for eksempel et pissoar, og satte det inn i en annen sammenheng enn det håndverkeren hadde tenkt i utgangspunktet. Ducamps bidrag til ”kunstverket” begrenser seg utelukkende til en ”ide”!
Så kan man spørre: hva slags funksjon har denne kunsten? Man kan jo ikke henge et pissoar over sofaen i sin egen stue.
Nei, denne kunsten skal ofte få oss til å se, vekke oss.
Men hva skal vi se. Noen få gleder seg over porselen produsert for offentlige toaletter, og studerer om det er produsert ved Stoke on Trent eller av andre.
I det hele er det mange ting som går oss hus forbi i det daglige, uten at vi legger merke til dem. Slik sett kunne Ducamps bidrag ha noe for seg. God ide, men nå går vi videre!
Men hva gjør dette med kunsten, det at det er ideen som selger? Trenger vi en slik kunst? Dersom ”det kunstneriske” blir å utfordre gamle sannheter, kan man si at kunsten, ofte på grunn av kunstnerens kreative tilnærming til virkeligheten, ofte går foran filosofien for å avdekke sannheter om det samfunnet vi lever i. I den forstand er kunsten nødvendig! Men kunstens galskap kommer til uttrykk i møte med den frie kapitalen, eller det kapitalistiske samfunn. I et slikt pengesystem er det etterspørsel etter det genuine, det sjeldne, en ”sannhet”, og selv om kjøperen ikke forstår bære av hva han kjøper, selges og kjøpes kunst som verdipapirer. Innenfor konseptkunsten kan det t.o.m. hende at man ”kjøper” kunstnere.
Reaksjoner mot deler av det som er nevnt ovenfor, har kommet. Odd Nerdrum har studert de gamle renessansekunstnerne og lært seg håndverket. Mange vil hevde han gjør noe som har vært gjort før, og derfor ikke har legitimitet.
Ja, dersom kravet er at kjennetegn på kunst er at det er noe nytt, så er det riktig. Men hvem har sagt at det skal være sånn. Mange andre kunstnere har gått lenger enn Nerdrum i det at de tilpasser seg folks møblerte hjem, som Vebjørn Sand for eksempel, men det eneste vi sitter igjen med er at mangfoldet fyller ut hullene i en populasjon. Eller for å si det rett ut: Her er noe for enhver smak.
Det en kan slå fast er at kunst de siste 150 årene er nært knyttet til markedskreftene, og får sin verdi fastsatt på grunn av de. Den håndverksmessige kvaliteten betyr lite i en slik sammenheng. Det er ideen som selger, og det at noe er sjelden.
Så kan man spørre: hva slags funksjon har denne kunsten? Man kan jo ikke henge et pissoar over sofaen i sin egen stue.
Nei, denne kunsten skal ofte få oss til å se, vekke oss.
Men hva skal vi se. Noen få gleder seg over porselen produsert for offentlige toaletter, og studerer om det er produsert ved Stoke on Trent eller av andre.
I det hele er det mange ting som går oss hus forbi i det daglige, uten at vi legger merke til dem. Slik sett kunne Ducamps bidrag ha noe for seg. God ide, men nå går vi videre!
Men hva gjør dette med kunsten, det at det er ideen som selger? Trenger vi en slik kunst? Dersom ”det kunstneriske” blir å utfordre gamle sannheter, kan man si at kunsten, ofte på grunn av kunstnerens kreative tilnærming til virkeligheten, ofte går foran filosofien for å avdekke sannheter om det samfunnet vi lever i. I den forstand er kunsten nødvendig! Men kunstens galskap kommer til uttrykk i møte med den frie kapitalen, eller det kapitalistiske samfunn. I et slikt pengesystem er det etterspørsel etter det genuine, det sjeldne, en ”sannhet”, og selv om kjøperen ikke forstår bære av hva han kjøper, selges og kjøpes kunst som verdipapirer. Innenfor konseptkunsten kan det t.o.m. hende at man ”kjøper” kunstnere.
Reaksjoner mot deler av det som er nevnt ovenfor, har kommet. Odd Nerdrum har studert de gamle renessansekunstnerne og lært seg håndverket. Mange vil hevde han gjør noe som har vært gjort før, og derfor ikke har legitimitet.
Ja, dersom kravet er at kjennetegn på kunst er at det er noe nytt, så er det riktig. Men hvem har sagt at det skal være sånn. Mange andre kunstnere har gått lenger enn Nerdrum i det at de tilpasser seg folks møblerte hjem, som Vebjørn Sand for eksempel, men det eneste vi sitter igjen med er at mangfoldet fyller ut hullene i en populasjon. Eller for å si det rett ut: Her er noe for enhver smak.
Det en kan slå fast er at kunst de siste 150 årene er nært knyttet til markedskreftene, og får sin verdi fastsatt på grunn av de. Den håndverksmessige kvaliteten betyr lite i en slik sammenheng. Det er ideen som selger, og det at noe er sjelden.
Men uansett vil kreative disipliner utfordre vedtatte sannheter, og denne egenskapen ved f.eks. konseptkunst bør vi lære oss å verdsette, fordi dette handler om å lære seg å se på en annen måte, og slike egenskaper trenger vi mer enn noen gang.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar